Jeg liker å se på menneskene som går forbi mens jeg venter på toget. En beskjed dukker opp på høytaleren, og like etterpå kommen er kvinne i høyhelte sko og en rød kåpe løpende forbi mens skoene lager klikkelyder når de treffer bakken. Koffertene som ruller bortover flisene lager også klikkelyder og det gir meg en slags ro. Ikke vet jeg hvorfor.
Damen foran meg ser på meg, og når jeg kikker opp ser hun en annen vei. De få gangene øynene våre faktisk møter smiler vi begge to. Et høflig, lite smil. Som så vidt synes.
Et eldre par rusler sakte mot sporet sitt, i et beroligende tempo som ser fint ut, men jeg vet at om jeg hadde gått bak dem hadde føttene mine verket etter å sette opp farten.
Jeg tar meg selv i å stirre på ansiktsuttrykkende til de forbipasserende. Noen er glade noen ler, mens andres munn er strengt snurpet inn til en tynn, liten strek. (Se for deg et eldre kvinnemenneske, gjerne en lærer, som desperat prøver å skape æresfrykt i en folkemengde.)
Jeg vandrer ut. Det er fremdeles 5 minutter til toget mitt skal komme, men det gjøre meg ingenting å fryse et par minutter. Og som en liten julegave til menneskene på Oslo S smiler jeg. Et høflig og lite smil. Halvveis skjult bak et hvitt skjerf.
Du har alltid så god tid til toget du! Jeg rekker ikke se på noen som helst… :P
Jamen, det blir sånn når toget mitt kommer til Oslo en halvtime før toget til Moss går. xD