På mandag hadde vi en konkurranse på skolen, hvor vi skulle spise to mariekjeks så fort vi kunne og deretter plystre uten at noen smuler skulle blåses ut av munnen. Lenge har jeg ikke kunnet plystre, men etter den konkurransen begynte jeg å øve og øve og øve OG NÅ KLARER JEG DET! Ikke så bra eller noe, men jeg klarer det i det minste. Hurra for meg!
Etter å ha sittet i litt for mange timer og loka rundt på blogger tenkte jeg at det var på tide å selv poste et blogginnlegg. Det første jeg skal si noe om er at jeg må si det var fryktelig vanskelig (for meg) å finne ut hvordan man skal endre avatar-bilde. Jeg trykket på en knapp, også enda en knapp, men neida. Også kikket jeg litt rundt på alle de ulike.. tingene som finnes på siden her, og etter ca fem minutter (det høres kanskje ikke så mye ut, men for å lete etter en knapp jeg egentlig burde vite hvor er er det lang tid) fant jeg den endelig. Og fikk byttet. Til et bilde som egentlig er styggere enn det jeg hadde, men sånn kan det gå.
De siste dagene har jeg kommet inn på de tanker om at det snart er på tide med en ny e-mailadresse. FORDI DEN JEG HAR NÅ ER TEIT. Når jeg forteller folk hva den er skjer dette:
1. jeg må gjenta meg selv ca 1000 ganger og stave driten før noen forstår det
2. jeg blir kjempeflau og prøver så godt jeg kan å forklare at jeg laget den i syvende klasse
3. jeg må forklare hvorfor, og at det er en blanding av alle bokstavene i navnet mitt (LOL)
4. og når jeg har fått forklart meg så godt jeg kan forstår jeg at vedkommende egentlig driter i romanen om hvorfor jeg har den e-mailadressen jeg har.
Selvfølgelig, det er jo bare å lage en ny en (som forresten skal være tonje.homb@gmail.com eller tonje.anett@gmail.com), men da blir jo det store problemet å endre mailadresse overalt hvor jeg er registrert, informere alle vennene mine (det er sånn rundt to millioner liksom) om forandringene og få lagt til alle på msn. (Det minner meg om at det er uhorvelig lenge siden jeg har logget på msn. Sikkert på tide snart.) SLITSOMT, og uansett får jeg aldri tid til alt det.
Jeg holder forresten på med boken Fakta om Finland nå, meget underholdende bok og jeg sitter og humrer for meg selv mens jeg leser evigvarende sider uten punktum. Livet kan umulig bli bedre!
Vi har alle vært borti dem, de menneskene som får øyene våre til å rulle, et oppgitt smil til å dukke opp og irritasjonen til å bølge opp i magen. I løpet av denne dagen har jeg opplevd opptil flere av disse menneskene, og kan ikke annet enn å fryde meg over visse menneskers moralmangel og uhorvelig store egoer (som har plass til svært få andre enn seg selv).
De fleste av oss må faktisk jobbe for å få gode karakterer på skolen, og har behov for å bruke en del av tiden før en prøve til å lese prøvestoff og forberede oss. Når prøven tas tar vi frem alt vi husker, leverer den inn og håper på at det var nok til den femmeren som ville gjort neste års inntak så mye enklere. Etter læreren har rettet ferdig og det på arket står et stort femtall med en rød ring rundt vet man med seg selv at den er fortjent – den har jeg arbeidet for. Mens for andre har pipa en annen låt. I dag lyste en jente i klassen min opp, og med et smil fortalte hun at hun har jukset på alle prøvene vi har hatt i år. Vi rundt smiler halvhjertet, og ser henne gå inn i klasserommet med jukselappen sin. For oss som faktisk ikke ønsker å ha juks på samvittigheten er det meget frustrerende å vite at en slik person kan ta fra oss en skoleplass vi har jobbet for.
Over til en annen hyggelig hendelse fra dagen. Som medtrener på et håndballag, med alle sine “ups and downs”, fikk jeg en.. hva skal jeg si.. slitsom nyhet i dag. Etter en flott dag på sandhåndballbanen, med 2 seire og 2 tap, fikk jeg beskjeden om at atter en jente har bestemt seg for å slutte – bytte lag sammen med en annen på laget. “Okei,” tenker jeg, og blir egentlig litt skuffet over mine labre reaksjon, for dette bringer store forandringer til laget. Etter litt rask tankevirksomhet er dette hva jeg kommer frem til: Denne spilleren har den siste tiden var hovedpersonen hver gang det har blitt snakk om håndball. Hun føler ditt, hun føler datt, hun føler at hun gjør alt, blablabla, hun er så flink, hun tar på seg alt ansvar - BULLSHIT. Det er ingen som gir henne noe som helst ansvar; det er hun som tar det. Hun scorer kanskje mange mål, men hvordan skulle hun ha scoret målene om det ikke hadde vært noen der til å kaste ballen til henne? Hvordan skulle hun ha scoret hvis ikke noen hadde gjort pådrag og dratt på seg en spiller slik at det blir luke til henne? Kunne hun ha klart seg alene i forsvar? Etter et tonn av samtaler om henne som kun omhandler hennes bullshitfølelser har jeg fått nok; jeg takler ikke flere samtaler om denne spilleren og hvor “jævlig supergod” hun er. For å spille håndball må man være en lagspiller. Man må kunne samarbeid, man må kunne spille for hverandre, spille hverandre opp. Et lag taper og et lag vinner. Selvom en person scorer 10 mål i løpet av en kamp er de målgivende pasningene og spiller før scoringen like viktig. Det er laget og ikke en og en person som vinner/taper en kamp.
Enda kunne jeg ha sittet en times tid og ramset opp en skokk av mennesker som irriterer meg, men jeg tror irritasjonskvoten min er brukt opp i dag. Jeg får heller legge meg i sengen og kose meg med Fakta om Finland, og fundere.
Jeg har et blåmerke på haka. Med andre ord; jeg har spilt håndball igjen.
“Jeg ser døra hans, jeg ser dørmatten og jeg ser dørhåndtaket jeg skulle ønske jeg hadde tatt på flere ganger enn jeg har. På bakken ligger et papir. “Kyss han.” Ingen rundt meg, bortsett fra stillheten og trommene som spiller på hjertet mitt og fingrene mine som rasler som blader på et tre en vindfull kveld. Jeg banker på, og våger.”
“Det banker plutselig på døra, og der står hun. De blonde krøllene svever i lufta, øynene hennes er nervøse og leppene hennes treffer mine – myke som er sky, deilige som markjordbær.”
(Jeg har begynt å ta allergipiller hver dag, selvom jeg ikke merker noe pollen enda.)
Kommentarer